Vi har nå ligget på disse små øyene som tilhører Guadeloupe i fire dager. Nå er vi igjen i Frankrike, og her er det streik, det er det jo ofte i Frankrike. Streiken har pågått lenge nå, og vi aner ikke hva som skjer. Vi er derfor litt usikre på når vi skal seile videre til Guadeloupe.
Iles des Saintes er imidlertid et veldig hyggelig sted med små gater, franske bakere og vinutsalg. Siden det er streik på hovedøya er vareutvalget litt begrenset her og, i dag var også minibanken tom for Euro!! Heldigvis er vareutvalget ombord i EmBlem fortsatt godt, så vi kan greie oss lenge. På lørdag hadde vi beach party med grilling sammen med Amor Fati, Pigalopp og Mango.
Været er vekslende, noe sol/skyer, og vinden er som alltid østfra, styrke 8-10 ms. Det regner minst en gang om dagen, og som oftest, heldigvis, om natten. Det er ikke rart det er frodig her, 28 grader og litt regn hver dag! Sjøtemperaturen er også ca. 28 grader så det er nydelig å bade i det azurblå vannet. I dag er det mandag, så i fomiddag har det vært skole for barna og litt jobbing for Morten.
Det er heldigvis god internett dekning i den bukta vi nå ligger. Mange av øyene her i Karribien er dekket av noe som heter Hot hot spot, som er et tråløst internett og koster ca 10 usd pr. dag. Derfor er det faktisk mulig for Morten å fylle ut omsetningsoppgaven elektronisk på altinn.no, og betale moms over nettbanken etterpå!!!
I går hadde vi en flott tur opp Indian River. Martin, vår guide, kom og hentet oss med båten sin kl. 07.00. Han hadde vi fått anbefalt i boken til Chris Doyle, og fra Pancho som vi traff i Roseau. Han er en proffesjonell elveguide, og er utdannet biolog. Ved å starte tidlig fikk vi se flere dyr, og vi fikk også elven for oss selv, før alle de andre turistene hadde stått opp.
Vi byttet fra motorbåt til robåt ved innløpet av elven. Vi var tre familier, Mango, Amor Fati og oss. Martin rodde oss oppover elven. Vi fikk se gamle mangrove trær, opp til 400 år gamle, med fantastiske røtter, blodrottrær, bambustrær, palmer og mange andre jeg ikke kan navnene på. Han viste oss fugler i alle størrelser, også kollibrien. Det var flere firfisler og iguaner, og vi fikk også et glimt av en boa slange i et tre (som heldigvis ikke var farlig). Elven ble smalere etter hvert, og det hang trær og lianer over oss som “tak”.
Da vi ikke kom lenger med båten, gikk vi et lite stykke til fots. Martin hadde en liten undervisningtime om banantrær, grapefrukt og kokosnøtter, med smaksprøver - deilig frokost i “jungelen”. Det finnes flere typer bananer, en type er frukt, som vi kjenner best, og en type er grønnsak, som bl.a. brukes som snacks. Banantreet vokser 5 meter på 9 måneder, og da er bananklasen klar for å høstes. Da har treet gjort nytten og kuttes ned. Martin fortalte også at planter, trær og frukt og det man finner i naturen blir brukt til medisiner av øyboerne. Tradisjonene blir videreført fra generasjon til generasjon. Denne elven ble i likhet med flere andre steder brukt under innspillingen av “Pirates of the Carribian”. Øya er utrolig frodig, og det som gjør den unik er bl.a. 365 elver og 8 vulkaner.
Vi er nå kommet til Dominica som ligger rett nord for Martinique (NB! må ikke forveksles med Den Domunikanske republikk). Vi seilte opp hit fra Martinque i går og ankret opp i Roseau som er hovedstaden.Vi valgte å dra i går, for det var meldt stiv kulig i dag, egentlig hadde vi lyst til å bli en dag til i St. Pierre for det var det utrolig sjarmerende. Det kan bli ganske ruskete mellom øyen her for Atlanterhavet står rett inn og det kan bli ganske stri strøm. Dominica er en selsvstendig stat, men er en del av det britiske samveldet. Dominica er mye fattigere enn sine franske naboer i nord og syd. Øya har lenge slitt litt med utrygge havner, men skal i følge havnebøkene vi har lest, ha ryddet opp i det. Egentlig er det ingen sikkelige havner her, bare to store bukter som gir le for den østavinden som hele tiden blåser. I Rouseau lå vi bare over for natten. I dag tidlig seilte vi videre opp til Portsmouth som ligger helt nord på Dominica. Bukta her vi ligger er “full” av vrak og vi så mange langs land da vi seilte nordover i dag. Det er tydelig å se at levestandarden er en helt annen enn på Martinique. Men folk er blide, brede:-), hyggelige og hjelpsomme. Hovedgaten her er slik du vil forvente på en fattig Karibisk øy. Sliten/ falleferdige hus, høns i gaten, gamle rusten pickuper med bananer på lasteplanet, søppel og bilvrak langs veien. Her selges “alt” som kan frembys og det er ikke veldig mye, bortsett fra bananer som fås over alt. Vi spasete forbi byens politistasjon og der var det en rettsak i gang. Døren stod på vid gap ut i veien og vi kunne følge “hovedforhandlingene” fra fortauet utenfor. Ganske layed back! men slik er det her. Jeg var innom byens båtbutikk for å kjøpe gjeste flagg, men den var stengt og naboen kunne fortelle han skulle holde åpen i dag, men hadde bare ikke kommet! Han kommer sikkert i morgen!!! Mulig det:-) (Live slooooooow…) I morgen kl. 07.00 skal vi på tur med elvebåt og guide opp Indian River som går inn i regnskogen, det skal vist være et mini Amazonas og det gleder vi oss til.
Vi har vært på Martinique i en uke nå, men ankret opp i forskjellige bukter. Etter Le Marin, seilte vi til Grande Anse D’ Arlet. Der var vannet krystallklart, og det var nydelig å snorkle. Vi ble invitert på middag til Madonna, og fikk servert et fantastisk måltid med “kingfish” som Emil hadde fisket! Etter denne fine bukta satte vi kursen til Fort de France, hovedstaden på Martinique.
Dette er en stor by, i forhold til hovedstedene på de andre øyene vi har vært. Her var det butikker hvor vi kunne få det vi ville, men det er dyrt her også! Kriminalitet følger også med i store byer, og vi opplevet litt “aktion” mens vi var der. Vi satt i båten og så plutselig jolla til Mango kjøre forbi, men ikke med mannskapet på Mango, men med to “innfødte” i 16-17-års alderen. Morten hoppet opp i vår jolle, fikk med seg Hans i Barolo, og tok opp “jakten”.
Heldigvis går jolla vår fortere, og det tok ikke lang tid før tyvene var innhentet. Morten og Hans kom tøffende tilbake med jolla og gutta på slep. Hans kalte opp havnepolitiet, og etter lang tid kom “lovens lange arm” ned til brygga. Morten ga dem en mulighet til å slippe unna ved å svømme i land. Etter mye nøling hoppet de i vannet, men etter noen svømmetak var det bare toppen av luggene som var synlig. De kunne ikke svømme særlig bra! De måtte løftes opp i jolla igjen. Slutten på historien var at den ene gutten greide å stikke av, den andre ble lagt i håndjern og begynte å sloss med politiet. Frode i Mango dro opp på politistasjonen for å anmelde forholdet. Dette tok tid! Tolken hadde med seg et lite barn, og det er ikke bare i Norge man har rett på ammepauser :-). Etter dette er alle nøye med å låse jolla til brygger i land og i båten om natten.
Nå ligger vi i en veldig koselig bukt nord på Martinique som heter, St. Pierre. I 1902 var det et voldsomt vulkanutbrudd her hvor 30.000 mennesker ble drept. Det var kun to som overlevde; drapsmannen som satt i en steincelle i fengselet, og en som oppholdt seg i sin egen kjeller.
Planen er å dra videre senere idag til Dominica som tilhører Leeward Islands.
Vi seilte fra St. Lucia til Martinique, Le Marin, på søndag. Det var en tur på ca 25 nm. Vi hadde en skarp kryss med mye sjø. Bukta ligger i le for vind og vær, og her er det mange båter som ligger på svai. Øya er fransk, og det er morsomt å se hvor fransk alt er her; maten i butikkene, euro, høyrekjøring, folkene, bilene osv. Vi har fått byttet kjølevannsfilter og olje. Vi trodde det skulle være litt billigere her, men det er det ikke!. Maten og båtdeler er like dyrt her som det er på de andre karibiske øyene vi har vært på. Nå seiler vi videre til neste bukt hvor det er litt mer fristende badevann enn her. Vi vil seile til Fort de France i morgen eller i overimorgen.
Nå er vi tilbake i Rodney Bay marina, som var første stopp etter at vi krysset Atlanteren. Det var egentlig litt opptur å komme hit igjen. Siden sise blogg har vi vært på “helgetur” til Tobago Cays. Dit gikk vi etter å ha vært innom Union Island og møtt Amor Fati. Nesten alle barnebåtene Barolo (dansk), Amor Fati, Saga Tiba, Mango, Rosea, og EmBlem var samtidig på Tobago Cays. Vi manglet bare Madonna. Det var topp for barna å være der samtidig.
Det ble dykking og bading nesten hele tiden. Det er et verneområde for skilpadder, og det var fantastisk å kunne svømme med skilpadder i det fri. Jørgen og Magnus tok tak i skjellet og hang etter skilpaddene under vannet. Vi dykket også alle sammen ut på revet. Det var som å snorkle i et kjempe stort akvarium sammen med fisk i alle regnbuens farger, og vi så faktisk også en hai!
Den ble fotografert av Henriette på Amor Fati. Tobago Cays ligger helt ut mot Atlanterhavet, og er bare beskyttet av et gigantisk hesteskorev. Det er rart å ligge for anker i Atlanteren med i frisk bris/liten kuling og ikke merke dønningen fra havet. Revet demper dem helt. På utsiden er det 2-3 meter bølger. På land så vi iguaner, og i luften var det store pelikaner. Det var en sikkelig “naturfag time” hverken voksne eller barn vil glemmer.
Etter Tobago Cays seilte vi inn til Salt Whistle Bay på Mayreau. Det er en slik palmebukt som ellers bare finnes på postkort. Vi var innom der da Berg-Larsen-gjengen var ombord, men dessverre blåste det for mye da. Dette er nok det fineste sedet til nå. Konkurransen er imidlertid hard.
Dagen etter seilte vi opp til Bequia forbi Canoan. Det var suverent føre, 7 ms med et lite stikk i skjøte. Farten og seilergleden var høy! Det var nærmest en liten regatta med 5 Bavariar side om side.
På Bequia sjekket vi ut av St. Vincent Grenadinene, for dagen etter skulle vi seile direkte til St. Lucia. Turen til St. Lucia stod ikke tilbake for seileropplevelsen dagen før. Turen var 52 nm og tok 7 timer, det er høy snitt fart (7,4 knop). Vi hadde heldigvis strømmen med oss. I Rodney Bay har vi plukket opp den nye akslingen til vindroret, og jobbet. Der er bra internett og strøm til printer og scanner. Når Morten er ferdig med jobben seiler vi til Martinique.
Nå har vi ligget noen dager her på St George`s igjen. Her har vi ligget dels fordi det er godt internett i båten og dels fordi det har blåst mye og vi skal ut til Tobago Cays igjen. Vi har hatt mye skole og Morten har forberedt styremøte hjemme. Nå har vinden roet seg og det ser idieelt ut for å tilbringe helgen på revene i Tobago Cays. Her i St. George`s har vi også feiret Mortens bursdag. Takk for alle sms, blogg og e-mails.
Nå er vi kommet til Union Island. Her har vi vært før og her traff i Amor Fati og Saga Tiba. Det var hyggelig for store og små. På vei hit hadde vi et stopp med dykking og bading på Sandy Island. Det var faktisk så idyllisk som det høres ut. Bare se på bildene. Her var det utrolig klart vann. Ja her skulle du ha vært onkel Erik med ditt dykker kamera! Vi så pelikaner som stupte ned i vannet på jakt etter fisk, og utrolig mye fin fisk. Vi gleder oss alle til i morgen og turen ut til Tobago Cays.
So long….
Etter noen dager i St. George`s, med vask av båt og klær, dro vi ned til True Blue Bay. Bukta var koselig og rolig, vi ble derfor liggende der i fire dager. Jørgen og Magnus hadde skolestart mandag 5. og har økt skoletiden til fire timer om dagen for å komme à jour etter en veldig lang juleferie. Vi fikk sett St. Georges universitet som ligger på en odde rett ved. Det så ut som et “mønster” universitet! Det må være en drøm å studere medisin der! Alle bygningene så nye ut, og alt rundt så ut som et parkanlegg. Det var tydelig at det er mange amerikanere der. Etter True Blue Bay seilte vi noen få nautiske til neste bukt, Prickly Bay.
Der ble EmBlem heist på land for “vinterpuss” som bestod i å polere sidene og legge på bunnstoff. VC 17 som vi har på, finnes ikke sør for Martinique, vi hadde heldigvis med til ett strøk hjemmefra. Båten var overraskende fin under, men det er godt å vite at den nå er “som ny”. Vi kunne bo i båten mens den lå på land. Vi dro ut til Hog Island for helgen. Her har vi vært sammen med Mango og Madonna.
Øya har en eksotisk bar på land som drives av Roger fra Grenada. Ved første øyekast ser den ut som et falleferdig skur men viste seg også å være en sjarmerende bar. Første kvelden fikk vi låne en av grillene på land. Vi hadde en koselig grillkveld alene på stranden. Lørdag hadde vi bestilt hummer av Roger. Han serverte deilig grillet hummer med tilbehør. Stranden var da full “locals”, som tilbrakte lørdagen med picknick og røyking av “hjemmelagede sigaretter” på stranden med reggae musikk fra en sprakende høytaler drevet av solseller.
Vi har begynt å “trene” til USA med amerikanske pannekaker med masse sirup til frokost. Morten, Pål og Frode var ute på et rev og dykket. Her syd på Grenada er mange fine rev og derfor litt mer krevende å navigere.
Vi ønsker dere alle et riktig godt nytt år!!
Vi kom til Grenada den 30. desember etter en silkeseilas fra Union Island (ca. 45 nm). Strålende sol og slør med god fart i båten. Vi utsatte avreisen fra Union Island en dag, for å få en mer behagelig seilas sydover, og det var lurt. På veien ned hit stoppet vi, spiste frokost, og badet på Carriacou som også er en del av Grenada. Vi hadde sjekket ut av Union Island en dag før, men det gikk heldigvis greit. Ut og innsjekking er en meget omstendelig prosedyre. Først havnekontoret så tollen og så immigrasjon. Det tar ca. en time hver gang når det ikke er kø!! Her er det slagordet “Live slow” som gjelder, og det er bare å smile og ikke irritere seg over byråkratiet. Det sysselsetter i hvert fall mange. På Union Island var det en dame som bare passet på å gi sin kolega riktig stempel!! slå den.
På nyttårsaften hadde vi bestemt oss for å være turister og se Grenada med guide. Det var to veldig blide Grenadiere som kjørte oss rundt på smale, bratte og dårlige veier. De kunne masse, og fortalte stolt om landet sitt. Det er utrolig hvor fort Grenada har kommer seg etter at det for fire år siden ble rammet av orkanen Ivan. Den ødela over 80% av alle hus!! og tok med seg alt som var grønt. Den første kvelden i St George`s var vi på en lokal fiske restaurant. Innehaverens to døtre Mia og Ava hadde det gøy med Magnus og de andre barna.
På kvelden nyttårsaften hadde Mormor invitert oss på restaurant. Etterpå dro vi ut i båten for å drikke sjampagne og se på raketter. Kl. 24.00 var det eneste som brøt stillheten en nedtelling til det nye året fra en restaurant i havnen, men ingen raketter fra hovedstaden. I det fjerne kunne vi se rakettene fra universitetet ved flyplassen. Etterpå bar det rett i køya, for Berg-Larsen gjengen skulle plukkes opp av taxi kl. 04.00 for flyavgang til Martinique kl. 06.00!!! Alle var litt engstelige for at den Grenadiske taxien ikke skulle dukke opp til avtalt tid, men uten grunn. Han var helt presis.
I dag har vi følt oss litt “alene” etter 6 uker med besøk. Det er alltid rart når noen reiser hjem. Nå starter hverdagen igjen i EmBlem. Skole, vedlikehold av båt, vask av tøy, og forberedelse til styremøte i slutten av januar.
Et lite hjertesukk. Se på de to båtene på bildet. Rått parti eller hva!
I følge ARC skal båten til venstre, EmBlem seile fortere enn båten til høyre Bombardino. Sistnevnte har to meter høyere racing karbon mast og kevlar seilgarderobe med x antall seil og trent mannskap. Vår familie/tur utrustede båt hadde høyere lystall enn en “blodtrimmet” ny First 45!!
Det er ikke til å forstå, ARC må skjerpe seg.
Vi seilte fra Bequia 2. juledag til Canouani. Det blåste mye da vi dro av gårde, men seilasen gikk fint med hele familien Berg-Larsen. Mormor er veldig sporty! Hun holder seg fast når Emblem ruller i bølgene. I Canouan la vi oss i en bukt som heter Charlestown Bay . Det ble en natt med lite søvn! Det var mye svell og det blåste mye. Det var noen kraftige kast som kom nedover fjellsiden, men heldigvis hadde vi en god moring!
Dagen etter dro vi til Mayreau og la oss til i Saline Bay. På veien stoppet vi på Tobago Cays. Det blåste opp i 15 ms, så vi var litt usikre på om vi skulle seile inn til revene. Vi seilte bort til øyene og la oss for anker. Erik, Hege og barna fikk en waterboy til å “motre” dem rundt øya, så de fikk se skilpadder mm. (Vi drar tilbake senere når det blåser litt mindre).
På Mayreau hadde vi to hyggelige måltider hos Dennis Hideway. I tillegg til restaurant hadde han et svømmebasseng, til stor glede for barna, og rom til leie. Det siste benyttet Erik, Hege og barna seg av. Da vi kom tilbake til båten ble vi kalt opp på VHF’en av en svensk båt. De kunne fortelle at en ferge hadde kolidert med oss mens vi hadde vært borte. De hadde filmet fergen. Vi har rapportert skaden, men jeg er redd vi bare kan glemme hele episoden. Det blir alt for tidkrevene å prøve å få erstatning fra fergeselskapet. De har iikke engang notert hendelsen. Som bildet viser er det ikke noen alvorlig skade, vi hadde flaks, for fergen har ikke skadet skutesiden. Vi får finne en smed som kan fikse det.
I dag gikk ferden til Union Island, og havnen Clifton. Her ligger vi nå longside en brygge. Byen er veldig eksotisk med karakteristiske karibien farger på husene mm. Dessverre er det også en del søppet rundt i gatene, hager m.m., men det er mentaliteten her, “det er ikke så nøye”. Vi har vært ute og dykket på revene, og vi avsluttet med en cola på “Happy Island” som er en “selvlaget øy” av Janti.
På denne øya skal vi sjekke ut av Vincent grenadinene, for neste stopp med overnatting blir Grenada. Dersom vi ikke sjekker ut av et land, kan man risikere å bli sendt tilbake for å ordne formalitetene før man får registrere seg inn i et nytt land.
